Henningsværs historie (fortsatt):

Havneforholdene var imidlertid et problem; det åpne Heimsundet ga lite ly for uvær fra sørvest. Etter år med diskusjon og utredninger, kunne man i 1929 endelig begynne på arbeidet med å bygge moloen i sørenden av Heimsundet. Byggearbeidet pågikk kun i den lyse delen av året, og det tok fem år før moloen sto ferdig i 1934.

Krigen forløp stort sett rolig i Henningsvær. Fiskeriene gikk sin gang, selv om man registrerte en tydelig nedgang i antall båter i krigsårene.

4.mars 1941 ble imidlertid en merkedag. Da seilte britilske styrker med fem destroyere og to troppetransportskip inn Vestfjorden. I løpet av dagen gjennomførte engelske marinesoldater og en norsk tropp under kaptein Martin Linge en rekke sprengningsaksjoner mot strategiske mål i Lofoten. Aksjonen – som siden er blitt kjent som "Lofotraidet" – ødala 11 trandamperier, et lysverk og flere oljetanker.
Også Henningsvær var mål for Lofotraidet; i løpet av noen hektiske morgentimer gikk engelske styrker i land, og trandamperiet på "Engelskmannsbrygga" ble sprengt. Så dro de igjen, og en del unge karer ble med tilbake til England for å melde seg til tjeneste der.
Lofotraidet ble fulgt med en rekke strenge represalier fra tyskerne, særlig i Svolvær. Også i Henningsvær ble det iverksatt represalier; pårørende til de unge mennene som ble med til England ble arrestert og ført til Grini, og ett hus ble brent. Fiskerne viste sin avsky mot de tyske represaliene ved kollektivt å forlate åstedet da huset skulle brennes.

Etter krigen blomstret aktiviteten raskt opp igjen. Flere år fulgte med rekordartet fiske, og på femtitallet bodde det en tid over 1.000 mennesker i Henningsvær.
Det varte imidlertid ikke lenge. Etterhvert avtok fangstene, og det ble gjort store strukturendringer i fiskeriene, med færre og større båter som deltok i Lofotfisket. Også folketallet sank drastisk i Henningsvær fram til 1990-årene, da det stabiliserte seg på dagens nivå med rundt 500 innbyggere.

De største omveltningen for øysamfunnet etter krigen kom uten tvil på kommunikasjonfronten. Fram til 1960 var forbindelsen med omverdenen en skøyte som gikk i rute to ganger daglig til Kabelvåg og Svolvær, og lokalbåten som gikk i fraktfart. Men i 1960 sto veien ferdig fram til Festvåg, og i 1963 kom fergesambandet som mellom Henningsvær og Festvåg.
I 1983 sto bruene ferdig, og dermed fikk Henningsvær fast veiforbindelse. Dermed var også grunnlaget lagt for en ny stor næringsvei – reiselivet – som for alvor befestet sin posisjon i Henningsvær på 1990-tallet.